Frokost, følelser og Knopfler

Når man først skal trå til med en skikkelig frokost, ja - da synes jeg det hører til å gjøre det ordentlig. Greit nok, jeg kunne laget noe litt mer avansert enn laktosefri yoghurt med musli og eplesyltetøy - eskortert av en veldig ålreit mango og en rykende fersk kopp med sort kaffe - men akkurat i dag så var dette, uten tvil, en suksé i mine øyne. Drysser man litt Knopfler over det hele, ja - så opplever man fort en kulinarisk opplevelse man sent vil glemme!

Apropo Knopfler, bare sånn helt ut av det blå, så må jeg innrømme at jeg er relativt betatt. I min barndom hørte jeg jo mange av sangene til 'straits, men av en eller annen mystisk grunn utforsket jeg aldri brødrene videre i voksen alder. Her har jeg veldig lyst til å skrive at det er trist, men det blir dog et noe ambivalent forhold til nettopp dette - for å oppdage noe du virkelig liker nå, i akkurat dette øyeblikket, gjør det jo langt mer spennende enn om du har vært en fan for alltid. En åpenbaring rett og slett, hvis det er lov å si.

For alt jeg vet, så kan nettopp dette glorifiserte møtet med en gammel bekjent - være forsterket av det faktum at jeg ikke lenger er noen aktiv snusmumrikk. Jeg la det rett og slett på hylla, som man sier, og godt er det. Det var på tide. For å være en av de kuleste kule, så begynte jeg med sigaretter i en alder av 13. Shit, det høres verre ut enn det virker i mitt hode. Jaja. I alle fall gikk jeg over til snus i militæret. Det var ikke rom for folk som røyket der, men snusing var så og si obligatorisk. Er med på alt jeg, tenkte jeg til meg selv, og siden den snøfylte dagen i februar 2007 har jeg snust. Men nå er det nok, nå får man gå 100 prosent inn i tanken: "kroppen er et tempel", for tette blodårer og dårlig ånde ekke no for meg!

Uansett så har denne snusfrie uka vært noe spesiell. Jeg er nemlig et følelsesmenneske, det vil si at alt jeg gjør, alle mine tanker og alle mine handlinger - baseres, styres og drives av følelser. Noen ganger er det umåtelig vondt å være slik, andre ganger er det så deilig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Når det er positivt, så kan jeg føle meg helt alene og fri i verden, svevende midt i solens varme og himmelske lys - hvor brystet fylles opp av en energi og en glød som ikke kan måles i ord og uttrykk. Når det er negativt derimot, er jeg fanget i et sort lite hull - dypt inne i jordens mørkeste indre, hvor jeg reflekterer og anerkjenner at jeg fortjener å være nettopp der. Sykt.

Det jeg skal frem til med nettopp dette, er at følelsene har blitt forsterket i en relativt stor grad etter at jeg gav opp treningen frem til NM i snusing. Følelsene mine har gått helt av skaftet, og da jeg hørte Romeo and Juliet av 'straits for første gang for noen dager siden, så slet jeg både fysisk og psykisk med å holde tilbake tårene. Ikke fordi jeg var lei meg, ikke fordi jeg var glad - men rett og slett fordi melodien, stemmen, sangen og rytmen snakket til meg på et rent følelsesmessig nivå. Minner, glede, sorg - takknemlighet for livet, kjærlighet, duft og tårer. Det var en eksplosjon av alt jeg er glad i og alt som gjør meg trist på en og samme gang! For en opplevelse. Nå klarer jeg ikke å høre mer enn halvparten av sangen før jeg må skru den av. Det blir bare alt for mye. Men herre, for en sang!

Men nå viser det seg at jeg må ut på polferd, det er jo tross alt lørdag - og jeg er jo student!

Peace off!

Billedspråket, dobbel americano og fredag

Det er få ting som slår en tur i skolekantinen når man skal forberede seg på neste ukes portprøve. Noe som, for meg, blir mer enn bare en helt vanlig introduksjon til prøvesystemet i studentlivet. Det er mer som en ruvende og sperret port, som nærmest står der og håner meg - kun ved sin eksistens. Jeg vet at dette er den første av mange som vokter mine drømmer, og åpne dem alle - det skal jeg.

De siste årene, nærmere bestemt det herrens år; 2009, har jeg som videregående "drop out" - kjempet min vei gjennom fylkesmenn, rådgivere og pessimister - for så omsider tre tilbake inn i det norske skolesystemet. Hadde jeg sagt at det ikke har preget meg de siste årene, så ville jeg ikke vært spesielt ærlig. Jeg har heller ikke latt det, på noen måte, hindre meg. Det lærer man jo allerede i barndommen, at uansett hvor mange stoler og krakker livet slenger i trynet på deg, så må du bare le litt mens du reiser deg opp igjen og trasker videre.

Dog har hele seansen vært en strevsom "uphill battle"(som det så fint heter på fagspråket), for det arter seg nemlig slik at når man først ER ute av skolesystemet - så må du ikke tro at veien tilbake blir noen dans på hverken roser eller tulipaner! DU har tatt et bevisst valg og det er DIN egen skyld at de gamle(fossiler, etter min mening) papirene dine kanskje ikke gjennspeiler et mer voksent og motivert individ. Du har tenkt til å klare deg uten utdannelse du, så fint for deg - good riddance.

Men dette kan jeg strengt talt komme tilbake til senere. I dag er det jo det poetiske billedspråket(og ikke minst en dobbel americano) som skal prioriteres og nytes!

Som de sier i diverse moteriktige land: Peace off!