Frokost, følelser og Knopfler

Når man først skal trå til med en skikkelig frokost, ja - da synes jeg det hører til å gjøre det ordentlig. Greit nok, jeg kunne laget noe litt mer avansert enn laktosefri yoghurt med musli og eplesyltetøy - eskortert av en veldig ålreit mango og en rykende fersk kopp med sort kaffe - men akkurat i dag så var dette, uten tvil, en suksé i mine øyne. Drysser man litt Knopfler over det hele, ja - så opplever man fort en kulinarisk opplevelse man sent vil glemme!

Apropo Knopfler, bare sånn helt ut av det blå, så må jeg innrømme at jeg er relativt betatt. I min barndom hørte jeg jo mange av sangene til 'straits, men av en eller annen mystisk grunn utforsket jeg aldri brødrene videre i voksen alder. Her har jeg veldig lyst til å skrive at det er trist, men det blir dog et noe ambivalent forhold til nettopp dette - for å oppdage noe du virkelig liker nå, i akkurat dette øyeblikket, gjør det jo langt mer spennende enn om du har vært en fan for alltid. En åpenbaring rett og slett, hvis det er lov å si.

For alt jeg vet, så kan nettopp dette glorifiserte møtet med en gammel bekjent - være forsterket av det faktum at jeg ikke lenger er noen aktiv snusmumrikk. Jeg la det rett og slett på hylla, som man sier, og godt er det. Det var på tide. For å være en av de kuleste kule, så begynte jeg med sigaretter i en alder av 13. Shit, det høres verre ut enn det virker i mitt hode. Jaja. I alle fall gikk jeg over til snus i militæret. Det var ikke rom for folk som røyket der, men snusing var så og si obligatorisk. Er med på alt jeg, tenkte jeg til meg selv, og siden den snøfylte dagen i februar 2007 har jeg snust. Men nå er det nok, nå får man gå 100 prosent inn i tanken: "kroppen er et tempel", for tette blodårer og dårlig ånde ekke no for meg!

Uansett så har denne snusfrie uka vært noe spesiell. Jeg er nemlig et følelsesmenneske, det vil si at alt jeg gjør, alle mine tanker og alle mine handlinger - baseres, styres og drives av følelser. Noen ganger er det umåtelig vondt å være slik, andre ganger er det så deilig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Når det er positivt, så kan jeg føle meg helt alene og fri i verden, svevende midt i solens varme og himmelske lys - hvor brystet fylles opp av en energi og en glød som ikke kan måles i ord og uttrykk. Når det er negativt derimot, er jeg fanget i et sort lite hull - dypt inne i jordens mørkeste indre, hvor jeg reflekterer og anerkjenner at jeg fortjener å være nettopp der. Sykt.

Det jeg skal frem til med nettopp dette, er at følelsene har blitt forsterket i en relativt stor grad etter at jeg gav opp treningen frem til NM i snusing. Følelsene mine har gått helt av skaftet, og da jeg hørte Romeo and Juliet av 'straits for første gang for noen dager siden, så slet jeg både fysisk og psykisk med å holde tilbake tårene. Ikke fordi jeg var lei meg, ikke fordi jeg var glad - men rett og slett fordi melodien, stemmen, sangen og rytmen snakket til meg på et rent følelsesmessig nivå. Minner, glede, sorg - takknemlighet for livet, kjærlighet, duft og tårer. Det var en eksplosjon av alt jeg er glad i og alt som gjør meg trist på en og samme gang! For en opplevelse. Nå klarer jeg ikke å høre mer enn halvparten av sangen før jeg må skru den av. Det blir bare alt for mye. Men herre, for en sang!

Men nå viser det seg at jeg må ut på polferd, det er jo tross alt lørdag - og jeg er jo student!

Peace off!