Billedspråket, dobbel americano og fredag

Det er få ting som slår en tur i skolekantinen når man skal forberede seg på neste ukes portprøve. Noe som, for meg, blir mer enn bare en helt vanlig introduksjon til prøvesystemet i studentlivet. Det er mer som en ruvende og sperret port, som nærmest står der og håner meg - kun ved sin eksistens. Jeg vet at dette er den første av mange som vokter mine drømmer, og åpne dem alle - det skal jeg.

De siste årene, nærmere bestemt det herrens år; 2009, har jeg som videregående "drop out" - kjempet min vei gjennom fylkesmenn, rådgivere og pessimister - for så omsider tre tilbake inn i det norske skolesystemet. Hadde jeg sagt at det ikke har preget meg de siste årene, så ville jeg ikke vært spesielt ærlig. Jeg har heller ikke latt det, på noen måte, hindre meg. Det lærer man jo allerede i barndommen, at uansett hvor mange stoler og krakker livet slenger i trynet på deg, så må du bare le litt mens du reiser deg opp igjen og trasker videre.

Dog har hele seansen vært en strevsom "uphill battle"(som det så fint heter på fagspråket), for det arter seg nemlig slik at når man først ER ute av skolesystemet - så må du ikke tro at veien tilbake blir noen dans på hverken roser eller tulipaner! DU har tatt et bevisst valg og det er DIN egen skyld at de gamle(fossiler, etter min mening) papirene dine kanskje ikke gjennspeiler et mer voksent og motivert individ. Du har tenkt til å klare deg uten utdannelse du, så fint for deg - good riddance.

Men dette kan jeg strengt talt komme tilbake til senere. I dag er det jo det poetiske billedspråket(og ikke minst en dobbel americano) som skal prioriteres og nytes!

Som de sier i diverse moteriktige land: Peace off!